Brun sukker

Jeg hadde lagt merke til henne lenge før hun kom bort til meg. Hun hadde en rolig selvsikkerhet som fylte rommet uten at hun trengte å si et ord. Det mørke håret hennes falt mykt over skuldrene, og den varme huden hennes fanget lyset på en måte som gjorde det umulig å se bort.

Jeg satt alene med et glass vin da hun stanset ved bordet mitt og smilte. Smilet var langsomt, nesten hemmelighetsfullt, som om hun allerede visste noe om meg som jeg selv ikke hadde oppdaget ennå.

«Kan jeg sette meg?» spurte hun.

Stemmen hennes var dyp og myk. Jeg nikket, og plutselig føltes luften mellom oss tettere.

Samtalen begynte uskyldig. Vi snakket om musikk, bøker og reiser. Men hver gang blikkene våre møttes, lå det noe mer der. Noe som fikk hjertet mitt til å slå litt raskere.

Jeg er blond, med lyst hår som ofte faller ned foran ansiktet mitt når jeg blir nervøs. Flere ganger strøk jeg det bort, og hver gang merket jeg hvordan hun fulgte bevegelsen med øynene. Ikke på en påtrengende måte, men med en oppmerksomhet som fikk meg til å føle meg sett.

Da vi senere gikk ut i den milde kvelden, fulgte hun ved siden av meg. Gatene var stille. Hun kom litt nærmere, og jeg kjente den diskrete duften av parfymen hennes. Den var varm, med et hint av vanilje og noe krydret jeg ikke klarte å sette navn på.

Vi stoppet ved elven. Vannet glitret under lysene fra byen. Hun vendte seg mot meg, og et øyeblikk sa ingen av oss noe.

Så løftet hun hånden og lot fingertuppene gli lett langs kinnet mitt. Berøringen var forsiktig, nesten øm. Likevel sendte den en varm sitring gjennom hele kroppen min.

«Du er vakker,» sa hun stille.

Ordene hennes var en hvisken, men de traff meg sterkere enn noe høylytt kompliment kunne gjort.

Jeg smilte, og hun smilte tilbake. Avstanden mellom oss forsvant sakte, naturlig. I det øyeblikket føltes verden mindre, stillere og mykere. Det eneste som betydde noe, var blikket hennes, varmen fra nærheten hennes og den stille forventningen som hang mellom oss som et løfte om noe mer.