Jeg sa ja til en blind date

Hvis noen hadde spurt meg et år tidligere om jeg ville dra på en blind date, hadde svaret vært et klart nei. Tanken på å møte en helt fremmed uten å vite noe som helst om personen virket mer skremmende enn spennende.

Likevel sto jeg plutselig der en fredag kveld, litt for tidlig ute og med sommerfugler i magen. Jeg tok meg selv i å lure på om jeg bare skulle snu og dra hjem igjen.

Så kom han inn.

Jeg kjente ham selvfølgelig ikke igjen, men da blikkene våre møttes, smilte han som om han allerede visste at det var meg. Han virket rolig, mens jeg følte at jeg tenkte på alt jeg sa og gjorde.

Det tok heldigvis ikke lang tid før nervene begynte å slippe taket. Vi lo mye, ertet hverandre litt og oppdaget at vi hadde flere felles interesser enn jeg hadde trodd. Det føltes nesten rart hvor lett samtalen fløt.

Da vi gikk ut av restauranten, var ingen av oss klare for å avslutte kvelden. Vi endte opp med å gå en lang tur uten noe bestemt mål. Byen var stille, og vi snakket om alt fra reiser og barndomsminner til ting vi fortsatt drømte om å gjøre.

På vei hjem tenkte jeg på hvor lett det er å dømme en situasjon før man faktisk har opplevd den. Jeg hadde vært sikker på at en blind date kom til å bli klein og anspent.

I stedet ble det en kveld som minnet meg på at noen av de beste historiene starter med å si ja til noe man egentlig hadde tenkt å si nei til.