Han visste ikke at jeg hørte det

Det var egentlig meningen at jeg skulle gå.

Jeg hadde sagt ha det til vennene mine og var på vei ut da jeg innså at jeg hadde glemt jakken. Idet jeg snudde meg for å hente den, hørte jeg noen si navnet mitt.

Jeg stoppet opp.

Det var han.

Han sto noen meter unna og snakket med en kompis. Jeg hadde ingen planer om å lytte, men før jeg rakk å gå videre, hørte jeg ham si:

"Det er noe med henne."

Jeg ble stående helt stille.

Kompisen hans lo og spurte hva han mente.

"Jeg vet ikke helt," svarte han. "Hun prøver ikke så hardt å få oppmerksomhet, og kanskje er det akkurat derfor jeg legger merke til henne."

Jeg kjente at kinnene mine ble varme.

Det var en merkelig følelse. Ikke fordi han sa noe stort eller romantisk, men fordi ordene virket så ærlige. Han visste jo ikke at jeg sto rett rundt hjørnet.

Jeg tok jakken min og gikk ut uten å si noe.

Resten av kvelden tenkte jeg på det han hadde sagt. Ikke fordi jeg trengte bekreftelsen, men fordi det fikk meg til å innse hvor mye vi mennesker tenker om hverandre uten å si det høyt.

Hvor mange komplimenter blir aldri gitt?

Hvor mange ganger går vi forbi noen vi synes virker interessante uten å fortelle dem det?

Jeg møtte ham igjen noen uker senere.

Han ante fortsatt ikke at jeg hadde hørt den samtalen.

Og jeg tror faktisk aldri jeg kommer til å fortelle ham det. Noen hemmeligheter er litt for fine til å ødelegges.