Jeg løy på første date

Det høres kanskje verre ut enn det egentlig var.

Vi satt på en liten kafé og hadde snakket sammen i nesten en time da han plutselig spurte

"Er du alltid så rolig?"

Jeg smilte og svarte ja.

Sannheten var at jeg var alt annet enn rolig.

Hjertet mitt slo så hardt at jeg var sikker på at han kunne høre det. Jeg hadde brukt altfor lang tid på å velge antrekk, byttet mening om frisyren tre ganger og vurdert å avlyse daten minst fem ganger den dagen.

Likevel satt jeg der og lot som om alt var helt naturlig.

Det morsomme var at han innrømmet noe lignende litt senere på kvelden.

"Jeg var faktisk litt nervøs før vi møttes," sa han.

Jeg begynte å le.

"Du? Det så ikke sånn ut."

"Det var litt meningen."

Da innrømmet jeg det også.

At jeg hadde vært minst like nervøs.

Vi ble begge sittende og le av hvor mye energi vi hadde brukt på å prøve å virke avslappede, når sannheten var at ingen av oss hadde vært det.

Etter den kvelden begynte jeg å tenke på hvor mye vi mennesker prøver å skjule. Vi vil virke selvsikre, morsomme og interessante, samtidig som vi er livredde for å si noe feil.

Kanskje er det nettopp derfor de beste møtene oppstår når masken faller litt.

For det var ikke da vi prøvde å imponere hverandre at kjemien dukket opp.

Det var da vi sluttet å late som om vi ikke var nervøse.