Han var ikke min type

Hvis noen hadde beskrevet ham for meg før vi møttes, ville jeg vært sikker på at han ikke var min type. Vi var ganske forskjellige, både i personlighet og interesser. Likevel var det et eller annet ved ham som gjorde at jeg ble nysgjerrig.

Den første kvelden vi snakket sammen, tenkte jeg egentlig ikke så mye over det. Han var hyggelig, morsom og utrolig lett å prate med. Men dagene etter tok jeg meg selv i å tenke tilbake på små ting han hadde sagt. Det var som om samtalen hadde satt seg fast i hodet mitt.

Etter hvert begynte vi å skrive litt oftere. Ingenting avansert, bare små meldinger gjennom dagen. Likevel merket jeg at jeg gledet meg til hver gang telefonen vibrerte. Jeg smilte før jeg i det hele tatt hadde åpnet meldingen.

Det som overrasket meg mest, var hvor komfortabel jeg følte meg rundt ham. Jeg trengte ikke å prøve å være morsommere enn jeg var, eller finne på noe smart å si hele tiden. Samtalene fløt bare naturlig.

Da vi møttes igjen noen uker senere, kjentes det nesten ut som om vi hadde kjent hverandre mye lenger. Vi gikk en lang tur, lo av de samme tingene og mistet helt oversikten over tiden. Først da jeg satte meg i bilen på vei hjem, innså jeg hvor mye humøret mitt hadde endret seg.

Noen ganger er det lett å lage seg en liste over hva man tror man ser etter i et annet menneske. Men de personene som gjør størst inntrykk, passer ikke alltid inn på den listen. Kanskje er det nettopp derfor de blir så vanskelige å glemme.