Første gang er aldri helt som man tror

Jeg husker godt hvor stresset og nesten litt redd jeg var, fordi man hadde jo hørt at det skulle gjøre så vondt. Jeg husker hvor mye jeg tenkte på det på forhånd. Ikke nødvendigvis selve sexen, men alt rundt. Hvordan det kom til å føles, om det kom til å være romantisk, om jeg kom til å være nervøs, og om det kom til å leve opp til alle forventningene jeg hadde bygget opp i hodet mitt.

Når man er yngre, kan det føles som om første gang er et enormt øyeblikk som må være perfekt. Filmer, serier og historier får det ofte til å virke som om alt faller på plass med en gang. Virkeligheten er gjerne litt annerledes.

For meg handlet det mye mer om tillit enn jeg hadde sett for meg. Å føle seg trygg med personen man er sammen med gjorde hele forskjellen. Nervøsiteten forsvant ikke med en gang, men den ble mindre når jeg følte at jeg kunne være meg selv uten å bli dømt.

Det som overrasket meg mest, var hvor lite det handlet om teknikk eller erfaring. Det viktigste var følelsen av nærhet. Det å ligge tett inntil noen, dele et øyeblikk som føltes privat og spesielt, og vite at man opplevde noe nytt sammen.

Jeg tror mange bekymrer seg unødvendig mye før første gang. Det er helt normalt å være spent, usikker eller ha høye forventninger. Ingen opplevelser er helt like, og det finnes ingen fasit for hvordan det skal være.

Til syvende og sist er det kanskje ikke detaljene man husker best. Det er følelsen av å ta et nytt steg og dele det med noen man stoler på.