Da hun tok hånden min

Jeg hadde aldri planlagt at det skulle skje. Faktisk hadde jeg ikke tenkt på henne på den måten i det hele tatt da vi møttes første gang.

Vi ble kjent gjennom felles venner, og det begynte med helt vanlige samtaler. Hun hadde en smittende latter, et blikk som fikk meg til å føle meg sett, og en evne til å gjøre selv de mest hverdagslige øyeblikkene interessante.

Etter noen uker foreslo hun at vi skulle ta en kaffe sammen. Jeg tenkte ikke så mye over det. For meg var det bare to mennesker som skulle møtes og prate.

Men den ettermiddagen ble til flere timer.

Vi gikk gjennom byen uten noe mål. Vi lo av småting, delte historier fra oppveksten og oppdaget hvor mye vi faktisk hadde til felles. Det føltes overraskende naturlig.

Da det begynte å bli kjølig, gikk vi ned mot vannet. Vi ble stående og se utover mens solen forsvant bak bygningene. Ingen av oss sa så mye.

Plutselig kjente jeg at hun forsiktig tok hånden min.

Det var et lite øyeblikk, men det føltes større enn jeg hadde forventet. Jeg så bort på henne, og hun smilte usikkert, som om hun ventet på at jeg skulle trekke hånden til meg.

Det gjorde jeg ikke.

I stedet flettet jeg fingrene mine inn i hennes, og vi ble stående sånn en stund uten å si et ord.

På vei hjem tenkte jeg på hvor rart livet kan være. Noen mennesker dukker opp når man minst venter det, og får en til å stille spørsmål man aldri trodde man kom til å stille.

Jeg vet fortsatt ikke om det var forelskelse, nysgjerrighet eller bare kjemi. Kanskje var det litt av alt.

Det eneste jeg vet, er at den kvelden ble starten på noe jeg aldri hadde sett for meg.