Min helsesøster

Han merket det med en gang hun kom inn i rommet. Sykepleieren hadde den rolige, trygge utstrålingen som fikk skuldrene hans til å senke seg, men samtidig satte noe helt annet i gang inne i ham. Måten hun smilte på, hvordan hun snakket med den varme stemmen sin, og den naturlige omsorgen hun viste, gjorde det umulig for ham å ikke legge merke til henne.

Hun gikk gjennom de vanlige rutinene, stilte spørsmål og noterte svarene hans. For henne var det sannsynligvis bare en vanlig arbeidsdag. For ham føltes hvert øyeblikk litt mer intenst enn det burde. Han forsøkte å holde fokus på samtalen, men tankene begynte å vandre.

I fantasien så han for seg at de møttes et annet sted, langt unna sykehusets hvite vegger og sterile korridorer. Der var hun ikke sykepleieren hans, og han var ikke pasienten hennes. De var bare to mennesker som tilfeldigvis fant hverandre interessante. Han forestilte seg lange samtaler, små smil som varte litt for lenge, og blikk som sa mer enn ordene gjorde.

Jo mer han lot tankene drive, desto vanskeligere ble det å skjule hvordan han reagerte. Hjertet slo raskere. Han kjente varmen stige i kroppen, og han ble svært bevisst på seg selv. Han håpet at hun ikke la merke til det, samtidig som en liten del av ham lurte på om hun kanskje gjorde det.

Da hun lente seg frem for å kontrollere noe på skjermen ved siden av sengen, måtte han anstrenge seg for å beholde roen. Ikke fordi hun gjorde noe spesielt, men fordi fantasien hans allerede hadde gitt hver minste bevegelse en betydning den egentlig ikke hadde.

Hun fortsatte arbeidet sitt med samme profesjonelle ro som hele tiden. Da hun til slutt ønsket ham en god dag og gikk videre til neste pasient, ble rommet plutselig stillere.

Han trakk pusten dypt og ristet litt på hodet. Han visste at det bare var en fantasi. Likevel kunne han ikke nekte for at tanken på henne hadde gjort et sterkt inntrykk. Resten av dagen ble smilet hennes værende i minnet hans.