Lek med meg

Jeg står alene på badet når skumringen legger seg som sot på speilet. Flisene er kalde under føttene, og lyset fra én enslig pære tegner lange skygger som minner om spir og gargoyler. Vannet drypper langsomt fra kranen, en monotont hjerteslag i rommet, og dampen bærer en lukt av såpe og gammel stein. Jeg ser mitt eget speilbilde bli utydelig, som om jeg allerede er i ferd med å forsvinne inn i et annet lag av meg selv.

Døren knirker. Han kommer inn uten å si et ord, og stillheten endrer form. Den blir tykkere, ladet, som et kapell før nattbønn. Jeg vender meg mot ham, ikke brått, men med en ro som kommer av å kjenne dette øyeblikket på forhånd. Skyggene rundt oss kryper nærmere, og lyset glir over ansiktene våre som blekt månelys over gravstøtter.

Jeg løfter hånden og lar fingrene følge luften mellom oss. Ikke for å berøre, men for å invitere. Ordene mine er lave, nesten hviskende, og de bærer mer løfte enn forklaring. Jeg ber ham bli, dele dette rommet, denne tiden, dette spillet av nærhet og avstand. Det er ikke et spill av hastverk, men av oppmerksomhet – av blikk som hviler litt for lenge, av pust som finner samme rytme.

Badet blir et lukket rike. Flisene reflekterer stemmene våre i fragmenter, og speilet dobler alt, gjør det hemmelighetsfullt. Jeg kjenner min egen kropp som et landskap av minner og muligheter, ikke noe å vise frem, men noe å erfare. Når jeg ber ham leke, mener jeg med skygger og stillhet, med tilstedeværelse og tillit. Med meg, slik jeg er akkurat nå.

Utenfor finnes verden fortsatt, men her inne er tiden suspendert. Gotiske buer av mørke og lys omslutter oss, og i dette rommet er det nok å dele øyeblikket. Alt annet kan vente til speilet igjen blir klart.