Ferske litchier

Han satt på den andre siden av bordet og så på meg med et blikk som var vanskelig å misforstå. Kvelden var varm, vinduet sto på gløtt, og mellom oss sto en skål fylt med ferske litchier. De rosa skallene glødet svakt i lyset fra lampen, nesten som små hemmeligheter som ventet på å bli avslørt.

Jeg tok opp en frukt og lot fingrene gli langs det ruglete skallet før jeg langsomt begynte å åpne den. Han fulgte hver bevegelse. Jeg kunne merke det uten at han sa et ord. Da den hvite, glinsende frukten kom til syne, lot jeg den hvile et øyeblikk mellom fingertuppene, som om jeg vurderte den.

Et lite smil trakk over leppene mine.

«Liker du litchier?» spurte jeg.

Han nikket, men blikket hans var fortsatt festet på meg.

Jeg lot frukten sirkle langs kanten av glasset mitt før jeg løftet den mot munnen. Ikke raskt. Ikke langsomt nok til å være teatralsk. Bare akkurat nok til at stillheten mellom oss ble litt tyngre.

Han lente seg tilbake i stolen, men jeg kunne se spenningen i skuldrene hans.

Jeg tok en ny litchi, skrelte den enda mer omhyggelig og la skallbitene i en liten haug. Fingrene mine ble blanke av saften. Jeg tørket dem ikke av med en gang. I stedet lot jeg dem hvile rundt frukten mens jeg møtte blikket hans.

Et øyeblikk sa ingen av oss noe.

Det var noe med måten han så på meg på som fikk rommet til å føles mindre. Som om all oppmerksomheten hans samlet seg i de små bevegelsene mine. Jeg visste det. Og jeg lot det skje.

Jeg tok enda en litchi fra skålen og snudde den mellom fingrene som en kostbar skatt. Han trakk pusten litt dypere.

«Du gjør dette med vilje,» sa han lavt.

Jeg lo stille.

«Kanskje.»

Han ristet på hodet, men smilet hans røpet ham. Blikket forlot meg ikke et sekund.

Og mens jeg fortsatte å leke med de søte fruktene, kjente jeg den elektriske spenningen vokse mellom oss – varm, forventningsfull og nesten umulig å ignorere. Det var ikke ordene som fylte rommet. Det var alt det som ikke ble sagt.