Sommerfugl på en helt vanlig tirsdag

Noen mennesker kommer inn i livet ditt på en måte som overrasker deg. Helt plutselig og uten forvarsel. Ikke nødvendigvis med store ord eller dramatiske øyeblikk, men gjennom små handlinger som plutselig begynner å bety mer enn de burde.

Det var tirsdag, og jeg hadde møtt en person som hadde den effekten på meg. Først var det bare hyggelige samtaler, men så litt etter litt så snakket vi om alt mulig, lo av de samme tingene og kunne bruke altfor lang tid på temaer som egentlig ikke var så viktige. Likevel begynte jeg å glede meg til hver gang telefonen lyste opp. Hver gang jeg hørte stemmen hans, ble jeg helt varm inni meg.

Det rare er at følelser ofte sniker seg inn bakveien. Man legger gjerne ikke merke til dem med en gang. Plutselig tar man seg selv i å smile når man tenker på den andre personen. Man husker detaljer fra samtaler og lurer på hvordan dagen deres har vært. Hvem de snakker med og hva de driver med.

Det jeg liker aller best, er følelsen av forventning. Ikke helt vite hva som kommer til å skje videre. Kanskje blir det bare et hyggelig bekjentskap. Kanskje blir det noe mer. Den usikkerheten kan være både frustrerende og spennende på samme tid. Den er nesten litt pirrende, og det skaper en så intens tension.

I en verden hvor alt går fort, tror jeg det er fint å la enkelte ting utvikle seg i sitt eget tempo. Noen ganger er det de langsomme historiene som blir de mest minneverdige, og seksuelle.

Og kanskje er det nettopp derfor de små sommerfuglene i magen fortsatt føles så spesielle, uansett hvor gammel man blir eller er.