Hvor går grensen mellom romantikk og begjær

Jeg har ofte lurt på hvor grensen egentlig går mellom romantikk og begjær. Noen ganger føles de som to helt forskjellige ting. Andre ganger er de nesten umulige å skille.

Romantikk handler for meg om den følelsen av å glede seg til å se noen. Å savne dem når de ikke er der, smile når navnet deres dukker opp på telefonen og ha lyst til å dele små øyeblikk i hverdagen. Det er de lange samtalene, de små blikkene og følelsen av å være trygg sammen med et annet menneske.

Begjær er noe annet. Det kan oppstå nesten umiddelbart, uten at man egentlig kjenner personen. Et blikk, en stemme eller en spesiell utstråling kan være nok til å vekke en nysgjerrighet man ikke helt klarer å forklare.

Det interessante er når de to følelsene begynner å møtes. Når man både gleder seg til neste melding og kjenner sommerfugler i magen bare ved tanken på personen. Da handler det ikke lenger bare om utseende eller spenning, men om en kombinasjon av tiltrekning og nærhet.

Jeg tror også det er derfor noen mennesker blir så vanskelige å glemme. De får deg ikke bare til å føle én ting. De vekker flere følelser samtidig. Du savner samtalene deres, ler av de samme tingene og kjenner fortsatt den samme spenningen hver gang dere møtes.

For meg er kanskje ikke spørsmålet hvor grensen går mellom romantikk og begjær. Kanskje det mest spennende er når den grensen viskes ut, og de to følelsene blir en del av den samme historien.