Han sa nesten ingenting

Jeg la merke til ham med en gang han kom inn døren, og inn i rommet. Ikke fordi han prøvde å få oppmerksomhet, men fordi han virket så rolig. Mens alle andre snakket høyt og lo, satt han bare og observerte menneskene rundt seg. Det var som om han eide hele rommet han satt i, kun ved å være der.

Jeg satt å nesten stirret. Jeg vet jeg ikke burde men jeg klarte ikke å dra blikket vekk, og etter en stund møttes blikkene våre. Han smilte kort før han så bort igjen. Det var ingenting spesielt med øyeblikket, men likevel klarte jeg ikke å slutte å tenke på det.

Senere på kvelden havnet vi ved siden av hverandre, og samtalen startet med noe helt tilfeldig, men plutselig hadde det gått en time, og to også tre. Jeg merket at jeg gledet meg til hvert eneste spørsmål han stilte. Han lyttet faktisk til svarene mine, noe som føltes overraskende sjeldent. Mange er bare opptatt av seg selv om hva de selv skal si.

Da jeg skulle gå hjem, fulgte han meg et stykke. Luften var kjølig, og gatene nesten tomme. Vi snakket om alt mulig, men jeg husker nesten ikke ordene. Det jeg husker, er følelsen. Den følelsen av at vi to er ment å møtes igjen, og at jeg bare må få føle dette igjen.

Da vi kom til hjørnet der vi måtte gå hver vår vei, stoppet han opp et øyeblikk. Han så på meg som om han vurderte å si noe mer… eller kanskje gjøre noe.

I stedet smilte han bare.

"Hele kvelden ble mye bedre enn jeg trodde den kom til å bli," sa han.

Jeg gikk hjem med sommerfugler i magen og et smil jeg ikke klarte å skjule.