Den mest selvsikre mannen jeg har møtt

Når folk snakker om selvtillit, tenker mange på den høylytte personen som alltid er midtpunktet. Det er i hvert fall det jeg pleide å tenke. Men den mest selvsikre mannen jeg noen gang har møtt var faktisk helt motsatt, og nå skal du få høre hvorfor.

Jeg la merke til ham fordi han virket så avslappet. Det var en sånn deilig energi.  Han hadde ingen behov for å imponere noen, og han prøvde ikke å få oppmerksomhet. Likevel var det nesten umulig å ikke legge merke til ham. Jeg ble nesten mer interessert av at han ikke viste meg noe interesse.

Det som fascinerte meg mest var hvordan han snakket med mennesker. Når han stilte et spørsmål, virket det som om han faktisk brydde seg om svaret. Han avbrøt ikke. Han skyndte seg ikke videre til neste historie om seg selv. Han bare lyttet. Det er en egenskap jeg finner veldig tiltrekkende.

Da vi endelig begynte å snakke sammen, merket jeg fort at han hadde en ro over seg som jeg ikke var vant til. Han virket komfortabel med hvem han var. Han hadde ingen behov for å skryte, overdrive eller bevise noe. Bare være i nuet.

Jeg husker spesielt én ting han sa. Vi diskuterte mål og fremtidsplaner, og jeg spurte ham om han noen gang var redd for å mislykkes.

"Selvfølgelig," svarte han. "Men jeg er mer redd for å la være å prøve."

Jeg husker at det bet seg fast i meg. Det var ikke nødvendigvis ordene som gjorde inntrykk. Det var måten han sa dem på. Med så mye selvtillit.

Etter den samtalen begynte jeg å tenke på hvor attraktiv ekte selvtillit egentlig er. Ikke den typen man prøver å vise frem, men den som bare er der. Den som gjør at et menneske virker trygt, ærlig og komfortabelt med seg selv.

Og kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt husker ham.