Burlesque for deg

Lyset er dempet som en norsk vinterkveld, blått og sølvskimrende, som om fjorden selv har trådt inn i rommet. Jeg står barbent på scenen, med et slør av tåke rundt anklene. I kveld danser jeg for ham, bare for hans blikk. Musikken begynner stille, med dype strykere og en langsom puls som minner om fjerne bølger som slår mot stein.

Kostymet mitt er inspirert av nord: fløyel i dyp midnattsblått, fine broderier som ligner runer og hvisker gamle historier. Med den første bevegelsen løfter jeg armene langsomt og kontrollert, som om jeg åpner himmelen over meg. Burlesque handler ikke om hastverk — det er et løfte. Hvert skritt, hver vending sier: Se. Vent. Nyt.

Jeg lar kappen gli av skuldrene mine, centimeter for centimeter. Under glitrer stoffet som is i måneskinn. Hoftene mine tegner myke sirkler, rolige og selvsikre, mens blikket mitt finner hans og holder det fast. Et svakt smil er nok. Jeg danser ikke for å behage — jeg danser fordi jeg vet at jeg gjør det.

Musikken blir varmere, dypere. Jeg snurrer rundt, leker med hanskene og trekker dem langsomt av, som om jeg avslører en hemmelighet. Burlesque lever i mellomrommet: mellom det som vises, og det som forblir skjult. Bevegelsene mine forteller om lange netter under nordlyset, om ild i kulden, om en nærhet man ikke kan gripe, men kjenner.

Når den siste tonen stilner, står jeg stille. Rommet holder pusten. Jeg senker hodet lett, en stille hilsen, en lavmælt triumf. I et øyeblikk tilhører verden bare oss to — som en fjord i grålysningen, rolig, intens og full av uutalt lengsel.