Det finnes øyeblikk som varer i noen få sekunder, men som blir værende i kroppen lenge etterpå.
Dette var et av dem.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli lenge den kvelden. En drink, litt musikk og noen timer sammen med venninner var hele planen. Baren var varm, lyset dempet, og luften luktet av parfyme og nyåpnede vinflasker.
Så kjente jeg det.
Den merkelige følelsen av at noen fulgte meg med blikket.
Jeg lot som ingenting.
Likevel tok det bare noen sekunder før jeg snudde meg.
Han sto lent mot bardisken med et glass i hånden. Ikke påtrengende. Ikke arrogant. Han bare så på meg med et blikk som fikk meg til å glemme hva jeg egentlig skulle.
Da øynene våre møttes, kjente jeg en varm sitring bre seg gjennom kroppen.
Jeg så ned et øyeblikk.
Da jeg løftet blikket igjen, så han fortsatt på meg.
Det burde gjort meg ukomfortabel.
I stedet fikk det pulsen min til å stige.
Resten av kvelden ble et stille spill mellom oss.
Jeg lot som jeg ikke la merke til ham.
Han lot som han ikke ventet på at jeg skulle se bort mot ham igjen.
Hver gang det skjedde, kom det samme lille smilet.
Ikke stort.Bare nok til at jeg kjente sommerfuglene i magen.
Da jeg gikk ut for å trekke frisk luft, hørte jeg døren åpne seg bak meg.
Han tok tak i skulderen min og sa «Jeg håpet du ikke hadde rukket å dra.»
Jeg snudde meg langsomt.
Han sto under en armlengde unna.
Nær nok til at jeg kunne kjenne den varme, rolige stemmen hans mye tydeligere enn musikken som fortsatt sildret ut fra baren.
Han førte meg inn mot veggen til baren og kom nærmere meg. Leppene våre møttes intenst.
Jeg mistet fullstendig oversikten over tiden.
Det var noe med måten han tok på meg på. Som om jeg aldri hadde blitt gjort før. Vi stod der som om ingen andre eksisterte akkurat da.Flere ganger tok jeg meg selv i å lure på hvordan det ville føles om han hadde dratt det lenger .Den tanken kom altfor lett.
Dagen etter kom den første meldingen.
«Jeg klarer ikke å få deg ut av hodet.»
Jeg leste den tre ganger før jeg svarte.
Ikke fordi jeg ikke visste hva jeg skulle skrive.
Men fordi jeg likte følelsen av å vite at han ventet.
De neste ukene ble meldingene våre dagens høydepunkt.
Jeg begynte å kle meg litt finere de dagene jeg visste at vi skulle møtes.
Jeg tok meg selv i å bruke litt ekstra tid foran speilet.
Og hver gang han så på meg med det rolige, intense blikket sitt, kjente jeg den samme sitringen som første kvelden.
Så, en kveld, skrev han:
«Det er noe jeg burde ha fortalt deg.»
Jeg kjente hjertet slå hardere.
«Hva da?»
Det tok flere minutter før svaret kom.
«Jeg er gift.»
Jeg stirret på skjermen.
Alt inni meg sa at jeg burde avslutte det.
Likevel klarte jeg ikke.
Jeg spilte av alle de intense øyeblikkene vi har hatt under dynen sammen.
Noen dager senere møttes vi igjen han dukket opp utenfor døren min.
Det første jeg la merke til var hendene hans.
Ingen ring.
Jeg så opp på ham.
Han møtte blikket mitt uten å si noe.
Først etter noen sekunder smilte han svakt.
«Jeg la igjen gifteringen hjemme.»
Ingen av oss sa noe etter det.
Likevel føltes stillheten mellom oss farligere enn alle ordene vi hadde utvekslet.
Erotikklinjen
"Jeg skriver for å vekke lysten du ikke visste du bar på."
Jeg skaper dristige erotiske fortellinger om forførelse, makt og hemmelig begjær. Jeg leker med forbudte fantasier, spenningen i det uuttalte og øyeblikket før alt slipper løs. Jeg henter inspirasjon fra drømmer, blikk og samtaler, og er nysgjerrig på alt som tenner mennesker.
