You can hold your hat on …

Musikken pulserer gjennom natten, tung og blå som sommerluften etter regn. Lysene blinker i takt med hjertet mitt, og der står han – i svart dress, mørke solbriller, og det skjeve smilet som skjærer rett gjennom støyen. Blues Brothers. Han beveger seg med en ro som bare de som vet kan ha.

Han sier ingenting, bare strekker ut hånden. Fingrene hans er varme mot mine, og verden blir stille et øyeblikk. Vi danser, tett nok til at jeg kjenner lukten av lær og whisky, men med nok luft til at spenningen får puste.

Han lener seg nærmere, stemmen som fløyel mot øret mitt:
«Du kan beholde hatten.»

Jeg ler, men latteren blir sittende fast i halsen. Han trekker meg inn i rytmen igjen, og alt annet forsvinner – publikum, musikken, natten. Bare denne bevegelsen, denne rytmen mellom oss.

Og kanskje er det akkurat slik det skal være. Et øyeblikk uten løfter, bare glimt av noe elektrisk og sant – et kyss i luften, et løfte i blikket, og hatten som aldri faller.