Vikings lyst

Hun ventet i mørket av langhuset, med vinden fra fjorden som hvisket gjennom sprekkene i treverket. Håret hennes lå løst over skuldrene, huden var varm av forventning. Hun visste han ville komme. Han var høvdingens sønn – sterk, stolt og nådeløs – og han hadde valgt henne.

Døren åpnet seg. Han steg inn, blikket hans mørkt, kjeven spent. Uten et ord kommanderte han henne med øynene. Hun sank ned på kne, som hun visste han ønsket. Under skinnkappen bar han bare stridsbelte og runer over brystet. Hver bevegelse var kontrollert, som et rovdyr før jakt.

«Min,» sa han lavt, og tok tak i håret hennes. Hun skalv, ikke av frykt, men av lyst. Hun hadde ventet på dette – å bli holdt, styrt, underkastet. Hun var hans skjulte skatt, gjemt for alle andre.

Han løftet henne opp og la henne i halmen. Der, blant lukten av bål og tjære, viste han henne styrken i sine hender, kraften i sin vilje. Og hun ga seg hen, villig, sulten, hengiven.

Deres kjærlighet var ikke myk – den var ild, jern og blod. Og natten skjulte deres begjær, mens gudene så på i taus nytelse.