Under dusjen

Dampen legger seg som et mykt slør over baderommet, og lyset brytes i små regnbuer i vanndråpene. Hun står under dusjen og lar varmen omslutte henne, som om verden utenfor er skrudd av for et øyeblikk. Dette er hennes rom nå, et sted for nysgjerrighet og stille mot.

Vannet renner langs skuldrene, følger ryggens linjer, og hun lukker øynene for å kjenne bedre etter. Hun har bestemt seg for å prøve noe nytt, ikke dramatisk, bare et lite skritt utenfor det kjente. Hendene beveger seg saktere enn vanlig, mer oppmerksomme, som om de lytter. Hun oppdager hvordan temperaturen kan endres, hvordan en liten justering gjør følelsen helt annerledes. Det er overraskende hvor mye som finnes å utforske i noe så dagligdags.

Duften av såpe fyller luften, frisk og varm på samme tid. Skummet glir over huden, og hun lar det være der litt lenger, nyter kontrasten mellom glatthet og varme. Det føles nesten som en dialog mellom henne og kroppen, et stille samtykke til å være til stede, akkurat her, akkurat nå.

Hun lener pannen mot de kjølige flisene et øyeblikk, puster dypt, og lar tankene vandre. Hva betyr det egentlig å prøve noe nytt? Kanskje handler det ikke om handlingen i seg selv, men om å tillate seg selv å være åpen, å kjenne etter uten hastverk. Dusjen blir et lite ritual, et løfte om å ta seg tid.

Når hun retter seg opp igjen, lar hun vannet treffe henne fra en annen vinkel, og en myk latter slipper ut, overrasket over sin egen dristighet. Det er noe befriende i dette, noe intimt som ikke trenger ord. Hun kjenner seg mer hjemme i kroppen, mer levende.

Til slutt skrur hun av vannet, men varmen henger igjen som et minne på huden. Hun tørker seg langsomt, med samme oppmerksomhet som før, og tar med seg følelsen ut av baderommet. Noen ganger er det i de små, stille øyeblikkene at man virkelig oppdager noe nytt.