Pynt på bordet

Bordet er dekket. Hvitt lin, levende lys, røde roser drysset som bloddråper over duken. Midt mellom tallerkener og krystallglass ligger små, frekke overraskelser — en silkemaske, et par håndjern i fløyel, en dusk av myk lær. Jeg kjenner varmen i meg bare av å plassere dem. Jeg biter meg i leppen mens jeg fester et sort bånd rundt serviettene, strammer knuten som om det var dine håndledd jeg binder.

Du kommer inn, og blikket ditt glir over bordet før det fester seg på meg. Et mørkt, sultent blikk. Du sier ingenting, bare tar et langt steg mot meg. Hånden din griper nakken min, og jeg kjenner et stønn forme seg i brystet da du presser meg bakover.

Lydene av krystall som klirrer mot bordplaten drukner i suset av mitt eget blod. Kjolen min glir opp, huden min møter den kjølige duken. Du bøyer deg over meg, river opp silkebåndene du selv har kjøpt, og uten et ord tar du meg, her, nå, midt blant rosene og lysene og alt jeg hadde planlagt — og det finnes ingen middag i verden som smaker bedre enn dette.