Musikk

Han nærmer seg meg som en mester trer inn i en stillferdig sal, med skuldrene rolige og blikket konsentrert. Fingrene hans er varme, erfarne, og når de berører huden min, vet jeg at han allerede har lest meg, som et gammelt partitur fylt av hemmelige tegn. Kroppen min svarer før jeg rekker å tenke, spent som strenger i vinterkulde, klar for lyd.

Han spiller ikke fort. En stjerneviolinist kjenner verdien av stillhet. Hver berøring er avmålt, hver pause ladet. Langs ryggraden lar han fingertuppene gli som buen over strengene, prøvende først, så sikrere. Jeg kjenner hvordan tonen finner meg, lav og dyp, et ekko som brer seg under huden. Pusten min blir rytmen han følger, jeg er både instrument og resonansrom.

Nordlyset utenfor vinduet speiler seg i bevegelsene hans. Grønne og blå skiftninger, et kaldt landskap som gløder. Han lener seg nærmere, og varmen mellom oss står i kontrast til natten. Når han trykker litt hardere, litt lengre, vibrerer jeg. Ikke av smerte, men av gjenkjennelse. Som om kroppen min alltid har ventet på nettopp denne hånden.

Han kjenner hvor jeg er mest følsom, som om han har spilt meg før i et annet liv. Over hoftene, langs lårene, over skuldrene. Hver berøring trekker frem en ny klang, en ny lengsel. Jeg er ikke lenger taus. Jeg synger for ham, uten ord, i små bevegelser og stille sukk.

Musikken bygger seg opp, ikke voldsom, men uunngåelig. Han lar ikke stykket rase av gårde. Han holder igjen, lar spenningen bli tett som snøtung skog. Når han endelig lar hånden hvile, lar buen løftes, sitrer jeg fortsatt. Kroppen min står igjen og klinger, fylt av ham, av lyden han har etterlatt.

Jeg vet at han smiler. En stjerneviolinist vet når instrumentet har gitt alt.