Mine hender

Jeg står stille i rommet, som om tiden har valgt å holde pusten sammen med meg. Huden min lytter. Hendene mine finner veien hjem, langsomt, med en øm besluttsomhet, som om de allerede kjenner hvert løfte kroppen bærer. Fingrene tegner sirkler av varme over skuldre og armer, og jeg følger etter, innover, dypere, dit pulsen blir mykere og tankene lettere.

Berøringen er et språk uten ord. Den sier: her er du trygg. Her er du levende. Jeg kjenner hvordan ryggraden retter seg, hvordan brystet løfter seg som et seil som fanger vind. Pusten blir bredere, fylt av en sødme som minner om sommerregn mot varm stein. Hver berøring er en gnist, men også et anker, og jeg lar meg omringe av mine egne hender, som en omfavnelse jeg har ventet på.

Jeg vandrer videre over huden, med en tålmodighet som bare lyst kan lære. Ikke hastverk, bare nærvær. Tankene løsner grepet, glir av som skygger ved soloppgang. Det finnes et rom her inne, lyst og stille, der kroppen får være sin egen melodi. Jeg lytter. Jeg svarer. Jeg smiler uten å vite det.

Varmen bygger seg, ikke som ild, men som glød. Den sprer seg i bølger, milde og bestemte, og jeg lar meg bære. Det er som å stige oppover, lag for lag, mot en himmel som åpner seg bare for meg. Skyene er myke her, syv av dem, og jeg kjenner hvordan lysten løfter meg, ikke bort, men nærmere.

I dette øyeblikket er jeg både reisen og målet. Hendene mine er stjerner som kjenner veien i mørket, og kroppen er nattehimmelen som tar imot dem. Alt er sansning, alt er tillit. Jeg lar meg flyte, lett og våken, mens jeg hviler i min egen berøring, på vei mot en himmel der begjær og ro endelig møtes.