Lengselen etter dine hender

Lengselen river i meg. Den bor under huden,
en stille uro som vokser hver gang jeg puster.
Jeg savner hendene dine – måten de rommer varme,
løfter blikket mitt, får alt til å dirre mellom ro og storm.

Når natten faller, lar jeg tankene gli.
Jeg ser for meg at du er her,
at fingrene dine finner veien,
at verden forsvinner rundt oss
og alt som finnes, er øyeblikket mellom berøring og pust.

Du trenger ikke si noe.
Tilstedeværelsen din er nok,
den ligger som et løfte i mørket.
Jeg kjenner den i hver nerve,
som en strøm av savn og forventning.

Lengselen etter deg er som en ild jeg ikke kan slukke.
Den brenner stille, men den spiser seg inn i alt –
tankene, kroppen, drømmene.

Jeg vet ikke om du noen gang merker det,
men i mine fantasier er hendene dine nær,
myke og trygge,
og jeg lar meg føre bort
av alt jeg lengter etter,
men aldri helt når.

—

Vil du at jeg gjør språket mer moderne og direkte, eller beholder den poetisk og drømmende tonen som her?