Hud

Jeg møtte ham en kveld da luften var tung av regn, og alt rundt oss glitret som om verden nettopp hadde pustet dypt ut. Det første jeg la merke til, var huden hans – en varm, dyp tone som fanget lyset annerledes enn min egen, som om den bar historier fra steder jeg ennå ikke hadde sett. Blikket hans hvilte på meg med en ro som fikk tiden til å mykne.

Da vi senere kom inn i leiligheten min, var det som om stillheten åpnet seg rundt oss. Jeg gikk nærmere, langsomt, som om hvert skritt var en invitasjon. Fingrene mine fant veien til armen hans, og jeg kjente varmen stråle gjennom huden hans, som et pulsslag som svarte på mitt eget. Det var en mykhet der, en fasthet samtidig, noe levende som vibrerte helt inn i håndflatene mine.

Jeg lot hånden gli oppover, over skuldrene, opp i nakken hans, og hver bevegelse føltes som et nytt språk vi oppfant sammen. Han lente seg litt mot meg, og i det øyeblikket var det som om hudtonene våre blandet seg i lyset fra lampen – to farger som ikke lenger var kontraster, men en helhet.

I nærheten hans ble alt varmere, langsommere, dypere. Og jeg forsto at det ikke var møtet som var magisk – det var måten vi berørte verden på når vi berørte hverandre.

Jeg elsker mine fantasier, men...kanskje en dag blir de sant.