Hevn

Du trodde du kunne knuse meg i stillhet. At løgnen din skulle forsvinne i mørket mellom oss. Men mørket husker alt. Det hvisker navnene vi prøvde å glemme.

Jeg fant henne en natt da regnet falt som sølv over byen. Hun så på meg med det samme blikket du pleide å ha – en blanding av nysgjerrighet og brann. I det øyeblikket visste jeg at hevn ikke trengte å rope. Den kunne puste, sakte, mykt.

Vi danset uten ord. Huden var varm som et løfte, og stillheten mellom oss bar smaken av frihet. Jeg tenkte på deg, på løftet du brøt, og kjente en merkelig ro. Som om natten selv la et nytt lag av lys over alt du hadde ødelagt.

Da morgenen kom, var verden ny. Hun sov ved siden av meg, fredelig som havet etter stormen. Jeg så på henne, og tenkte: dette var ikke hevn. Det var gjenfødelse. Et øyeblikk av sannhet i alt som brant.