Godt Nyttår for to

Nyttårskvelden begynte som et løfte i speilet. Lysene i leiligheten var dempet, og jeg lot fingertuppene gli langs stoffet i kjolen jeg hadde valgt med omhu. Den var dyp midnattssvart, tett mot kroppen, med en utringning som antydet mer enn den avslørte. Høye hæler forlenget bena mine, og leppene var malt i en farge som krevde oppmerksomhet. Jeg visste hva jeg gjorde. Jeg kledde meg ikke bare for kvelden – jeg kledde meg for et eventyr.

Byen pulserte av forventning. Kulden bet i kinnene, men blikkene som fulgte meg var varme, nesten sultne. Hver bevegelse jeg gjorde føltes bevisst, ladet. Jeg bar meg selv med en selvsikkerhet jeg sjelden tillot meg, og den virket som en magnet. På baren glitret glassene, latteren fløt fritt, og musikken vibrerte lavt i kroppen.

Det var da jeg møtte blikket hans. Et rolig smil, mørke øyne som holdt mine litt for lenge. Han sa ikke mye i starten, men nærheten mellom oss sa mer enn ord. Da han lente seg inn for å snakke, kjente jeg varmen fra pusten hans mot halsen min, og et langsomt gys gikk gjennom meg. Fingrene hans strøk lett over håndleddet mitt, som om han spurte om tillatelse uten å bruke stemmen.

Tiden nærmet seg midnatt, og nedtellingen fylte rommet. Rundt oss jublet folk, men i det øyeblikket eksisterte bare vi. Da klokkene slo tolv, var kysset mykt, men ladet av løfter. Ikke hastig, men utforskende. Som begynnelsen på noe som ikke trengte å forklares.

Utenfor eksploderte fyrverkeriet over himmelen. Fargene speilet følelsen i kroppen min – intens, levende, uforutsigbar. Jeg visste ikke hvor natten ville føre oss, bare at jeg var klar. Klar for å la kjolen falle senere. Klar for å bli sett, ønsket oppdaget. Nyttårskvelden hadde gitt meg mer enn et nytt år. Den hadde gitt meg en ny begynnelse.