Første møte

Jeg husker hvordan kvelden lå som et mykt teppe over rommet; lyset var lavt, og verden utenfor trakk pusten saktere. Vi sto tett, som to øyer som endelig fant hverandre. Hender møttes først — nølende, så fast — og i berøringen var det som om tidens linjer ble visket ut.

Pusten hans var nær, varmen fra kroppen spredte seg, og hjertet mitt slo en rytme jeg ikke helt kjente fra før. Alt annet ble bakgrunnsstøy; bare vi var igjen, med små hemmeligheter i blikket og latter som smøg seg mellom ordene. Hver bevegelse var et spørsmål og samtidig et løfte — om tillit, om at vi kunne falle uten å frykte bunn.

Det var en utforskning mer enn en handling: hud som lærte språk, fingre som kartla ukjente kart, øyeblikk som brente seg fast som et lyst minne. Ingen hast, bare nærhet som vokste, myk og krevende på samme tid. Etterpå lå vi stille, skuldre mot skuldre, og lyttet til hverandres pust. I mørket føltes verden større og mindre på samme tid — fordi vi hadde delt noe som var helt vårt.