Er det meg i speilet…?

Hun sto foran speilet, kun iført et lett klesplagg som falt forsiktig mot huden hennes. Hun så på sitt eget speilbilde med et blikk som først var usikkert, nesten uoppmerksomt. Hennes lange, løse hår rammet inn ansiktet, og lyset fra vinduet ga huden en varm glød. Øynene hennes flakket fra ansiktet til skuldrene, videre til de myke linjene av kroppens konturer.

Bak henne sto han, nesten usynlig, iakttakende. Han sa ingenting, men blikket hans hvilte kjærlig på henne. I stillheten fanget hun hans refleksjon i speilet. Blikket hans var varmt, stolt, og det var da hun la merke til forandringen i sine egne øyne – en ny glans, et mykt smil som bredte seg sakte over ansiktet. Hun oppdaget en skjønnhet hun kanskje ikke før hadde sett eller anerkjent.

Det var som om hun så seg selv gjennom hans øyne for første gang. Ømheten i blikket hans fikk henne til å føle seg vakker, ikke bare utvendig, men helt inn til kjernen. Hun smilte, ikke bare til sitt eget speilbilde, men også til følelsen av å virkelig bli sett og verdsatt.