Du er min

Han sto der, ved veggen, og så på meg med blikket sitt som lyn under mørke skyer. Rundt meg danset latter og musikk, og mennene kastet meg blikk som var både beundrende og utålmodige. Jeg kunne kjenne hvordan øynene hans brant på huden min.

Da den tredje mannen lot hånden gli for nær hoften min, var det som om noe i ham brast. Han kom bort, tok meg bestemt i hånden — ikke et ord, bare et lavt pust i øret mitt: «Nå.»

Han dro meg ut i natten, gjennom regnet, til vi sto i gangen hjemme, begge andpustne, dryppende. Døren smalt igjen bak oss, og han så på meg som om jeg var noe han både elsket og kjempet mot.

Så kom han nær, rev av meg kjolen med et drag, hendene hans sterke, faste, men fulle av en ømhet som lå gjemt under raseriet. Han elsket meg som om verden skulle gå under, som om han måtte bevise — med hver berøring, hver bevegelse, hver kysende kommando — at jeg var hans, og bare hans.

Og da natten stilnet og vi lå stille, visste vi begge at han hadde vist meg det: hvem som var den eneste.