Djevelen vil mer av deg

Jeg kommer deg nærmere uten å røre deg. Det er slik det begynner. Med varme som ikke har et sted å lande ennå. Jeg lar stemmen min senke seg, bli mykere, mer ladet, som om hvert ord stryker langs innsiden av deg før det slipper taket. Jeg vil at du skal merke intensjonen før handlingen. Jeg vil at du skal kjenne det i mellomrommet.

Djevelen i meg våkner langsomt, som et dyr som kjenner lukten av noe han har savnet. Han strekker seg i mørket bak ribbeina mine, tilfreds med tempoet. Han vet at begjær vokser best når det ikke blir mettet for fort. Når det får bygge seg opp, lag for lag.

Jeg lar blikket mitt hvile litt for lenge. Ikke utfordrende, men inviterende. Som om jeg allerede vet hvordan du reagerer på nærhet. Det er i dette øyeblikket jeg forfører deg: ved å gi deg følelsen av å bli sett, og samtidig holdt igjen. Djevelen smiler. Han liker kontroll forkledd som overgivelse.

Ordene mine blir tyngre. De bærer varme. Jeg snakker ikke om hva jeg vil gjøre, men om hva som kunne skjedd dersom vi lot stillheten bestemme. Stillhet kan være brutal på den mest delikate måten. Den presser frem tanker, bilder, pulserende forventning.

Jeg kjenner hvordan noe i meg blir fastere, mer fokusert. Ikke rått, ikke voldsomt — bare uunngåelig. Djevelen er helt våken nå. Han puster gjennom meg, langsomt, målbevisst. Han minner meg på at lidenskap ikke handler om hastverk, men om å tørre å bli værende i spenningen.

Når jeg trekker meg litt unna, er det med vilje. Et fravær som svir akkurat nok. Jeg vil at du skal savne varmen før du vet hva du savner. Forførelse er ikke å ta — det er å etterlate et avtrykk som fortsetter å brenne.

Og djevelen i meg? Han er tilfreds. For han vet at du kjenner ham nå. Kanskje ikke ved navn. Men i kroppen. I tankene. I den langsomme, uimotståelige lengselen etter mer.