Bryllupsnatten

Bryllupsnatten var endelig kommet. De sto alene på hotellrommet, fortsatt kledd i bryllupsklær, men øynene brant allerede av begjær. Han grep henne om livet og presset henne opp mot veggen, og kjente hvordan hennes pust ble raskere mot kinnet hans.

Kjolen gled ned over skuldrene hennes, og hun lo lavt mens han kysset nakken hennes, halsen, brystene. Sløret falt på gulvet, og blomstene som hadde pyntet håret hennes drysset ned rundt dem som små biter av ild.

Hun rev av ham slipset, knappene spratt til siden, og hun kjente huden hans under hendene sine – varm, sterk, sulten etter henne. De falt sammen på sengen, leppene møttes igjen og igjen, og hun kjente hans hender overalt, som om han aldri kunne få nok.

De elsket hardt, lenge, som om de skulle brenne opp sammen, som om hele verden var borte og bare de to fantes. Bryllupsnatten ble en natt av svette, skjelvende pust og nakne kropper som fant hverandre igjen og igjen, til det bare var stille, og de holdt hverandre fast i mørket, lykkelige og utmattet.